...une femme ordinaire...

Jeg ser bort

2012-01-15T13:46:00.000-08:00

Det er blitt ettermiddag, lufta er tørr og varm. Jeg ligger på sofaen under vinduet og leser i en bok. Den irriterer meg, handlingen virker hakkete og språket er klisjépreget. Dagene blir lange og boka er et avbrekk fra uroen som ligger like under overflaten hele tiden. Jeg betrakter alt som skjer rundt meg med rolig blikk og prøver å skjule at jeg blir redd, forvirret og lei meg av mye av det jeg ser. Mest fordi alt er av midlertidig karakter, det er ingenting her jeg kommer til å få beholde lenge. Jeg bare låner; huset, sofaen, sengen, menneskene, dagene. Det gjør vondt. Så jeg leser en dårlig bok. På de to andre sofaene ligger mennene og sover. De orker ikke varmen i dag så vi er inne. Vi har kun vært ute og hentet baguetter og smør til en enkel frokost. I bakgrunnen durer tv'n. Jeg har gitt opp å prøve og skru den av når jeg ser at ingen ser på. Den er på få minutter etterpå og fanger oppmerksomheten en liten stund før den igjen bare er bakgrunnstøy.

Jeg skvetter litt når jeg hører lyden fra mobilen min; en melding. Telefonen er stille når jeg er her, mer enn vanlig. Ingen som ringer eller sender meldinger og lurer på hva jeg gjør, ingen som lurer på om vi skal møtes. Den har vært stille helt siden jeg kom ned hit. Jeg åpner meldingen og leser. Ordene er satt sammen på en måte som der og da er uforståelig for meg: Regjeringsbygget er knust. Det har gått av en bombe i Oslo. Det er helt forferdelig. Det går noen lange sekunder før bildene og realiteten i ordene går opp for meg. Uroen som jeg har båret med meg når overflaten, jeg skjelver og har vanskelig for å puste. Jeg legger boken på flisegulvet og går bort til han som sover, kneler bak han og legger hånden lett på ryggen hans. Du må våkne. Jeg hikster, du må våkne. Han snur seg forvirret og ser på meg. Ser tårene og redselen. Hva har skjedd? Vi må ut. Jeg trenger telefonkort, jeg må ringe hjem. En bombe har blitt sprengt i Oslo. Jeg må ringe hjem. Han ser på meg, uforstående men reiser seg og tar på sandaler og er ute av døra med meg like bak bare sekunder etter at jeg la hånda på ryggen hans. Vi går til butikken på hjørnet og kjøper tre telefonkort og går tilbake til leiligheten. Jeg har ingen anelse om hva som har skjedd og hvordan det ser ut, hodet er tomt og jeg er redd. Redd for noe jeg ikke vet hva er enda.

Jeg ringer til naboen, en søster og en venn. Alle er hjemme og ser på tv. Stemmene er ubekymrede; hvorfor tar du på vei? Er du forkjølet? Nei, jeg ble bare redd. Hvordan vet du det så raskt? Hvem fortalte deg det? Jeg fikk en melding. Ungene er ikke i Oslo så jeg venter med å ringe. I stedet går vi til den nærmeste internettkaféen. Jeg sitter klemt mellom to unge menn som begge ser på porno. Den ene ser på en video av en kvinne som blir snikfilmet under skjørtet, på andre siden ser jeg konturene av store duvende bryster. Skjermen min er dekket av bilder som minner om kriger langt fra Oslos gater. En kvinne med ansiktet tilsølt av blod, gater og hus jeg kjenner; vinduene knuste og på sfalten et tykt lag med alt som trykket fra bomben har blåst i fillebiter med stor kraft. Mens jeg ser på bildene kommer en ny artikkel opp på forsiden: Skyting på AUFs sommerleir. Jeg er rolig nå, jeg ser bildene, det er virkelig. Sakte absorberer jeg det og kjenner på avstanden. Jeg logger av etter ti minutter. Jeg har sett nok, jeg har forstått at det er virkelig, jeg kjenner ubehaget fra å umiddelbart vite hva folk tenker, hvem de tror kan være ansvarlige. Jeg føler meg innhul av sult men allikevel kvalm. Kjenner på hva det vil si om det er som alle tror; at en religiøs fanatiker, en muslim har gjort dette. Bildene i hodet av hvordan noe sånt vil påvirke det livet jeg lever og menneskene jeg er glad føles kvelende.

Vi snakker om frykten og fordommene som hendelsen vil gi mens mennene drikker ettermiddagskaffen, jeg drikker lunkent flaskevann. De gode unnskyldningene for å stramme inn praksiser som allerede gjør livet vanskelig for muslimer i Norge. Når meldingen om at det er en blåøyd gutt fra Vestkanten kommer sier jeg ærlig og oppriktig at jeg er takknemlig. At når noe så forferdelig skulle skje så var det best at det var en som var norsk, en av oss. På utsiden i alle fall. Før den siste av dagens fem bønner har blitt bedt har jeg snakket med en av ungene og fått tekstmeldinger fra venner og familie som er rystet men i god behold. En varm og seig dag blir til natt. Myggen surrer ute i mørket og myggspiralen brenner under vinduet. Strømmen har gått og gulvvifta er en lydløs snublefell i mørket foran senga. Jeg ligger bak ryggen hans med en hånd på skulderbladet hans. Noe jeg gjør bare for å kjenne at han er der og at jeg akkurat nå ikke er alene. Om to knappe uker er jeg tilbake i Oslo; alene igjen.

...

Det er snart seks måneder siden. Jeg har nesten ikke lest en hel avisartikkel om bomben, om ofrene, om han som i en vanvittig forvillet tilstand gjorde dette. Ikke har jeg tatt turen bortom regjeringskvartalet da det ble mulig heller. Avstanden fra sommeren har jeg beholdt. Ikke fordi at jeg ikke bryr meg men jeg vet at det vil spise meg opp innvendig; oversvømme hodet og hjertet mitt. Et liv kan ikke romme alt, føle alt. Jeg tar inn så mye at jeg kan kjenne hvordan fortvilelsen, sorgen og apatien overfor vanviddet streifer meg. Når gråten begynner å presse på har jeg sett nok, følt nok, hørt nok. Livet er det samme nå som før. For meg. Jeg trengte ingen bombe for å se. Jeg har sett hele tiden. Villfarelsen, fortvilelsen, redselen og forakten; forakten for selve livet. Verden må fortsatt være et godt sted. Min verden. Så jeg ser bort.

...alt jeg ikke spør om...

2012-01-11T14:45:00.001-08:00

Jeg spør deg ikke om du elsker meg eller savner meg. Jeg spør deg ikke om du tror jeg kommer til himmelen. Jeg spør ikke om du kommer tilbake til meg, om du vil komme tilbake til meg. Jeg spør ikke om du vil forlate meg. Jeg spør ikke om du syns jeg er vakker eller om du bare tok meg fordi jeg var villig. Jeg lar de mulige og umulige svarene dine leve sitt eget liv i hodet mitt, jeg lar de plage meg, dra meg ned, løfte meg opp, kjærtegne meg eller gi meg mentale ørefiker jeg bruker lang tid å komme meg fra. Om de virkelige svarene skremmer meg? Ikke egentlig - alle svaralternativene lager en vei framover uansett, det har jeg lært før. Jeg lar deg avgjøre selv hva du syns jeg bør vite. Jeg plager meg selv med hvis, om og men. Det er visst sånn jeg er.

...une femme ordinaire...

2011-12-26T10:10:00.000-08:00

Det er mørkt og gatene er fulle av mennesker som gjør de siste handlene før de skal hjem til middag ett eller annet sted i den store, støvete byen ved havet. Vi er inne i en forretning som selger tekstiler. Det er flere som har slått følge inn. Han som eier butikken kom oss i møte da vi stod og skulle kjøpe CDer ved en gatebod litt tidligere. Jeg skal ikke kjøpe noe, jeg bare ser. Diskret. Jeg vet at om jeg viser for mye interesse for det de har så er leken i gang. Hvem kan få henne til å kjøpe og for hvor mye. Eieren kommer bort til meg mens det ved disken prutes over lokalt sydde herreskjorter i grønt, gult, rødt og sort.

Ser du noe du liker? Han smiler stort. Jeg sier det er mye fint men ikke noe jeg skal kjøpe. Men se på disse kjolene. De er vakre, du blir en vakker afrikansk dronning med disse. Jeg smiler svakt. Jeg har kun sett kjoler i disse stoffene og modellene på turister. Jeg rister på hodet og slutter å se meg rundt. Jeg håper at han skal gå tilbake til disken og la meg smugkikke i fred. Det hender at jeg ser noe jeg liker og som jeg kanskje ville kommet tilbake for å sett mer på og kanskje til og med kjøpt. Eller bare bedt han som brakte meg hele veien ned hit om å dra tilbake en annen gang og kjøpe det til meg. Men det er jo ikke dyrt? Hvorfor vil du ikke ha noe? Butikkeieren ser granskende på meg. Jeg har alt jeg trenger sier jeg. Men vi har jo så mye fint her. Denne kjolen ville blitt nydelig på deg. Jeg ler og er ærlig, den ville ikke passet, kroppsformen min er ikke laget for kjoler som er masseproduserte. Den blir for liten her, jeg legger hånden over brystet. Nei, nei, nei, den blir fin! Jeg sukker og smiler og sier at det blir ikke noen handel med meg. Vil han selge må han fokusere på han som står med ryggen til ved disken. "Toi, tu est une femme ordinaire!" sier han plutselig. Hvordan det? Du er ikke opptatt av ting som så mange andre. Du foretrekker det enkle. Jeg setter hodet på skakke og ser på han. Kanskje det? Er det noe galt i det? Neida. Men kom igjen en annen gang, så finner vi noe du liker. Butikkeieren snur ryggen til meg og er med på å avslutte salget framme ved disken. Poser fylles med skjorter og bukser, håndtrykk utveksles. Eieren følger oss ut på fortauet som begynner å tømmes for folk og takker han jeg kom sammen med for handelen og går tilbake inn.

Han tar meg i hånden og leier meg over den trafikkerte gaten. Fant du noe du likte? Nei, svarer jeg. Jeg trenger ikke noe. Han ser litt lengre enn nødvendig på meg, slipper hånden min og leder an mot gaten hvor vi parkerte farens bil. Vi skal også rekke hjem til middag. Den siste middagen sammen på en lang stund.